Et ultraløp er en lang greie og i årets utgave av Vestfold Ultrachallenge var ikke noe unntak. Det gikk både fortere og saktere enn i fjor.
I år var det en del færre deltagere hvilket betydde at det ikke ble like store grupper som løp sammen, folk var mer spredt allerede fra start. Der jeg i fjor var en del av en lite gruppe hele veien til Hvittingen og hadde følge med noen mer eller mindre hele veien til vending så hadde jeg strekk der jeg løp alene allerede før Hvittingen i år og etter Hanekleiva var det ganske mange kilometer uten følge.
Regnet som kom før helgen gjorde at de tekniske partiene var en del tyngre i år, spesielt stipartiet fra Hvittingen og ned til Hanekleiva var mye mer krevende på vått føre enn på tørt. Et dypdykk i GPS loggen tilsier at jeg brukte nesten to minutter mer på kilometeren på det strekket i år.
På matstasjonen i Hanekleiva fikk vi vite at noen muligens hadde løpt feil noen kilometer lenger fremme og jeg fikk med meg et par merkebånd og instruks om å sjekke merkinga ved Bergstiveien. Merkinga var grei nok og man måtte virkelig ha det travelt om man ikke så hvor man skulle løpe der, men etter at jeg passerte så var det om ikke annet enda tydeligere merket.
Vidre til Kaldmovannet og vending gikk det smått og når jeg kom frem til matstasjonen hadde jeg vel bruk en halvtime mer enn jeg gjorde i fjor. Stian som jeg hadde hatt følge med over Hvittingen tok meg igjen og vi startet på returen sammen, men jeg var tydeligvis litt friskere i beina enn ham for kort tid etter at vi krysset bekken så løp jeg igjen alene. I Hanekleiva tok jeg igjen Dag-Olav og Mads som jeg slo følge med opp mot Hvittingen, men noen hundre meter før toppen takket jeg for følget og lot dem løpe fra meg.
Jeg merket det godt i låra ned fra Hvittingen og der jeg i fjor fablet om å ta et kjapt bad før jeg løp videre så gjorde jeg alvor av det i år. Av med ryggsekk og trøye og ut i vannet før jeg tok fatt på de siste 12 kilometerene.
Etter Orebergvann så jeg ingen før jeg kom ut av skogen og fikk asfalt under skoene igjen. Jeg hadde grei flyt over den mila gjennom skogen og der jeg i fjor gikk så godt som hele veien fra Gaupåsveien og til mål så klarte jeg å løpe i år.
Nå husket jeg ikke hvor lang tid jeg brukte i fjor så når jeg kom i mål så hadde jeg en formening om at jeg løp raskere i år selv om det gikk med ca en halvtime mer i år. Men løpsopplevelsen var mye bedre i år og der det i fjor var mye mental jobbing for å holde det gående var det i år en fin tur hele veien.
En sammenligning av GPS loggen fra de to løpene viser at jeg tapte over en halvtime i de tekniske partiene sammenlignet med fjoråret og at jeg brukte mye mer tid på matstasjonene i år. Så selv om jeg brukte ca en halvtime lenger på turen i år enn i fjor så vet jeg med meg selv at jeg egentlig var raskere og opplevelsen var så mye bedre at det nesten ikke kan sammenlignes. Jeg var også mye mindre ødelagt i kroppen etter målgang, noe som var greit å ta med seg når jeg skulle videre på fest etterpå.
