I slutten av mai ble jeg kjent med Ole Kristian da vi løp sammen i over 7 timer gjennom Oslo og Bærums skoger. Man får pratet om mye på 7 timer og en av tingene han nevnte var at han hadde lyst til å arrangere et ultraløp som følger turruta til Trekanten i Trollheimen. Vel hjemme sjekket jeg ut Trekanten på UT.no, meldte min interesse hvis det ble noe av testløpet han vurderte i løpet av høsten og i august ble det spikret en dato.
Jeg må innrømme at jeg ikke studerte kartet så nøye i forkant, men jeg innså at jeg var nødt til å ha en litt større løpesekk for å få med meg litt mer tøy enn drikkesekken min har plass til. Fjellet er som kjent lunefult og en fjelltur i september krever litt mer tøy enn en solskinnstur i lavlandet på sommeren. Etter å ha lest en del tester falt valget på en Ultimate Direction Fastpack 30 og takket være en hjelpsom importør som så at jeg var på sekkjakt på nettstedet Runners of Norway tok det ikke mange dagene før jeg kunne hente ny sekk på posten.
Syke unger, trafikkulykker og helgekø gjorde at jeg ikke kom ut av Oslo så tidlig som planlagt, men etter å ha ungått noen sauer over fjellet kunne jeg krype til køys på Gjevilvasshytta en stund etter midnatt.
Etter en kort natts søvn var det opp igjen og ut før solen tittet opp over fjellene. Ole Kristian, Judd og jeg kom oss avgårde rundt halv syv etter en kjapp frokost utenfor hytta.
Vi kunne nok ha satt bedre fart fra starten, men all den stund vi skulle over et par fjell i løpet av dagen og tilbakelegge rundt 60km hadde vi det ikke travelt.
Første etappe gikk fra Gjevilvasshytta over Mellomfjellet til Trollheimshytta. Helt klart den mest spektakulære av dagens tre etapper og den med mest smil.
Dette strekket var det klart mest spektakulære. Soloppgang i fjellet, topper skult i morgendisen og friske bein som tok oss fra 700 m.o.h og opp til 1300 m.o.h. før den bratte nedstigningen til Trollheimshytta på 500 m.o.h.
Med unntak av den første halvannen kilometeren som gikk på vei så løp vi der vi kunne løpe, men det var mye steinrøys og terreng som ikke var løpbart for oss. En fjellgeit eller en orienteringsløper ville sikkert ikke hatt noen problemer, men for oss betydde terrenget at vi tok oss god tid heller enn å risikere stygge fall.
Vi begynte å møte folk som var gikk motsatt vei av oss rett etter at vi begynte nedfarten fra Skallen og ned mot Trollheimshytta. Mens det over fjellet bare hadde vært et par grader varmt og anntydning til sludd i noe av regnet så ble det såpass varmt når vi kom ned mot Trollheimshytta at vi måtte stoppe og ta av et par lag med klær.
Vel fremme ved Trollheimshytta ble det en velfortjent lunsjpause, men ingen ekstra Kvikk-Lunsj da det ikke er mobildekkning i det området og da heller ikke mulig å betale med kort. Tross dette klarte Ole Kristian å få seg en kopp kaffe.
Manglende mobildekkning er kanskje ikke et stort problem når man går fra hytte til hytte, det å ikke kunne sjekke e-post og Facebook gjør bare at man får mer tid til å nyte naturen, men om man skal arrangere et løp med 30-40 deltagere over fjellet så er det helt klart en sikkerhetsmessig utfordring. Trollheimshytta vil være et checkpoint på ruta og selv om man i et løp vil ha noen som har tatt på seg rollen med å være sistemann og sørge for at alle kommer frem så bør man kunne rapportere at alle er passert første checkpoint uten å måtte løpe 15km for å få dekkning på mobiltelefonen.
