På lørdag tittet jeg på værmeldingen og kom frem til at det var gode sjanser for sol og grei temperatur i Drammen i dag så jeg meldte meg like godt på Drammen Påskemaraton. I fjor var det en flott løpetur selv om det var isete og jeg hadde et aldri så lite fall på glatta.
Siden Holmestrand Marton har jeg bare fått inn 2 løpeturer. Det er ikke det at jeg ikke har hatt tid til fler, jeg har bare ikke vært like motivert for trening som jeg var frem mot 42k i Holmestrand. 16 km på 2 uker der jeg siden nyttår har ligget på over 40k i uka. Et par slappe uker med andre ord.
I bilen på vei til Drammen hørte jeg et innslag om Boston Marathon som i dag har ny deltagerrekord. 36000 startende et år etter bombene. Langt færre startende i Drammen, men god motivasjon for et godt løp i dag.
Strålende sol gjorde det lett å velge korte tights og kortermet trøye i dag. I mortsettning til i fjor var det ikke noe is i sikte så falt valget på VFF Seeya. Før start vekslet jeg noen kjappe ord med den andre i tåsko, han løp også med de i fjor når jeg grunnet is og sølepytter valgte andre sko så jeg kunne ha ullsokker på.
Jeg ruslet rundt og når startfeltet samlet seg så endte jeg opp helt bakerst. I Holmestrand hadde jeg jo åpnet en hel del raskere enn jeg hadde planlagt så denne gangen skulle jeg ikke ha raske løpere rundt meg de første kilometerene. 2 timer senere når det viste seg at det kun var bruttotid og ikke nettotid så angret jeg selvfølgelig på dette da det tok ca 20 sek fra startskuddet gikk til jeg ruslet over startstreken.
Selvfølgelig var tempoet høyt fra start selv om jeg startet bakerst. De første kilometerene gikk unna på under 5 min/km. Men beina føltes greie og jeg har jo hatt et par tredemøllehalvmaratoner på under 1t50m siden jul. så jeg fulgte farta til de rundt meg som etter noen kilometer stabiliserte seg på ca 5 min/km. Grunnet graving i Elvegata ble det 4x 4 runder i den øverste delen av løype. Altså ingen sure småbakker over Drammens bruer.
Første runden gikk unna i et godt tempo og jeg skjønte at hvis jeg holdt tempoet også andre runden så lå det ann til personlig rekord. Jeg gikk inn i andre runden med et lite tempofall, men ble etter kort tid forbiløpt av start nummer 100 fra Drammen Triatlonklubb og hang meg på henne. Tempoet holdt seg rett i underkant av 5 min/km og da pulsklokka pep etter 10k og viste under 50m totaltid var jeg sikker på at 1:55 fra Oslo Maraton i 2012 kom til å ryke med solid margin.
Tredje runde starte med nok et lite fall i tempoet og nok en gang hang jeg meg på et par rygger som kom bakfra i et marginelt høyere tempo. Start nummer 100 falt litt etter, men ikke mer enn at jeg så skyggen hennes ved siden av meg flere ganger. De nye ryggene jeg fulgte hadde ligget litt forran ved runding og veskestasjon, men jeg var raskere med å få i meg litt vann. Kanskje fordi jeg droppet bananene da jeg fikk i meg en gel litt før runding på hver runde. Uansett så hadde de litt høyere tempo enn meg og tok meg raskt igjen slik at jeg kunne henge på dem vidre. Tempoet holdt seg rett over 5 min/km og jeg følte meg fortsatt fin i beina. Føttene begynte å klage litt. Mulig jeg har løpt for lite i tåsko i vinter for jeg kjente det spesielt over vrista på høyrefoten. Skoene fra Vivo Barefoot gir litt mer støtte til foten og en liten stund lurte jeg på om jeg kom til å angre på skovalget.
Inn på runding til fjærde runde var jeg også litt raskere enn de to ryggene jeg hadde fulgt på tredjerunden, men jeg regnet med at de skulle ta meg igjen ganske raskt og hjelpe meg med å holde tempoet opp på sisterunden. Der tok jeg feil. De kom ikke bakfra slik jeg trodde. Nå tittet jeg ikke så mye bakover så de kan ha vært 10 meter bak meg hele sisterunden, men jeg fikk ihvertfall ingen hjelp til å holde tempoet oppe og tempoet falt da med ca 10 sek/km. Ikke mye, men nok til at det ikke ville bli noen negativ split på meg denne gangen heller. Siste runden begynte å bli litt tung og jeg forsøkte og fortelle meg selv at jeg skulle øke på fra vending ved Travbanen, men det ble ingen tempoøkning.
Ca 1 km før mål kom start nummer 100 bakfra i følge med start nummer 99 fra SK Vidar og passerte meg. Jeg bet tenna sammen og la inn den tempoøkningen som skulle til for å holde følge med dem inn til mål. Endelig fikk jeg igjen får Tirsdagene på Bislett hvor det alltid er en solid tempoøkning på de siste par rundene. Riktignok er det da etter ca 10 rolig km, men jeg fortalte kroppen min at at en kilometer er en kilometer og hang meg på de to som en klegg.
På de siste par hundre meterene inn mot mål satte jeg inne sluttspurten min og passerte de to jeg hadde hengt meg på med noen få meter før målstreken.
To glass cola og en halv banan senere fikk jeg ruslet opp til bilen og skftet ut av det svette tøyet. En søndagsåpen Kiwi bød på cola og saftis og jeg lusket tilbake til målområdet. Der fikk jeg sjekket listene og oppdaget at arrangøren hadde ønsket at et kun ble tatt bruttotid. Litt kjipt når jeg håpet på å tjene et par sekunder fra min egen tidtakning og istenden måtte legge på 24 sek.
1:45:11 eller 1:45:35 litt avhengig av hvem man skal tro på. Uansett en solid forbedring fra 1:55 i 2012. Også en forbedring på de 1:53 jeg brukte på første halvparten under Holmestrand Maraton. Det er også en forbedring på tredemøllepersen min fra Julaften. Og for første gang følte jeg at fartsøkningen på slutten var mer enn bare symbolsk. Kanskje ikke så stor i sek/km men med tanke på at gjennomsnitts tempoet mitt var 5 min/km så er jeg superfornøyd.
