30km på sti og grusvei. Det lengste jeg noensinne har løpt og siste langtur før maratondebuten om 2 uker.
Jeg var ganske tidlig oppe ved Sognsvann og satt på første buss til Stryken så det ble en ganske lang venting der. Havregrøten fra frokost mettet fortsatt godt, men jeg fikk i meg litt yogurt og en banan en time før start så jeg følte jeg spist riktig. 30 km er langt og jeg har ikke løpet så mye på sti at jeg hadde noen som helst formening om hvor lang tid jeg måtte regne med å bruke. I tillegg så var dette som sagt siste langtur før Oslo Maraton og tanken var derfor å ta det relativt rolig. Stor var da min overraskelse når de første 5 km gikk unna i 5:00/km tempo. Når vi kom inn i skogen så roet det seg nødvendig vis noe, men det gikk fortsatt i et bra tempo. Jeg holdt plassen min greit på grusveiene og passerte fler i terrenget enn det jeg ble passert av så jeg var fornøyd med innsatsen min. Jeg passet på å få i meg riklig med drikke på drikkestasjonene og bananer når det var mat også. I tillegg hadde jeg en sjokolade i baklomma som jeg passet på å ta noen biter av hver gang det var drikkestasjon uten banan for å få inn litt energi også. Jeg synes fortsatt at gel er no kvalme greier og foretrekker min New Energy sjokolade.
Etter 20 km var snittfarta rett under 6:00/km og med tanke på at det var mye nedover igjen og at de siste 5 km var vei så begynte jeg å tro på at jeg skulle komme meg i mål på under 3 timer. Langt raskere enn jeg hadde forventet av meg selv.
Så kom uhellet. Jeg løp i mine nye VFF Spyridon og selv om skoene var fantastiske å løpe i så har tåsko en svakhet. Hvis man først skulle sparke til noe så gir de dårligere beskyttelse til tærne. Jeg sparket høyrefoten min borti en stokk som lå i stien og lilletåa mi syntes ikke noe om det. Oppover gikk det greit en liten stund, men nedover ble det umulig å løpe i terrenget. Jeg mistet mye tid på å måtte gå, men mest bittert var det å bli tatt igjen av alle de jeg hadde holdt bak meg i 20km. Med 10 km igjen til mål og halvparten av det sti så forsvant fort all ambisjon om å komme i mål på under 3 timer og jeg var bekymret for om jeg måtte gå den siste mila. Når stien var fin og jevn ble det noen forsøk på å løpe litt. Sakte riktignok, men fortsatt så det kunne kjennes igjen som løping. Så fort det ble nedover eller litt grovere underlag, steiner og røtter så måtte jeg gå, og da haltende og ikke noe rask gange heller.
Når vi kom inn på veien de siste 5-6 kilometerene gikk det litt bedre. Det gjorde fortsatt vondt, spesielt nedover, men jeg klarte å løpe mesteparten av veien. Målgang på under 3 timer var utenfor rekkevidde, men 3t15m så ut til å kunne være mulig hvis jeg klarte å løpe helt inn. De siste 2 kilometerene ble det litt folk langs løypa som heiet og fra Sognsvann og jeg må innrømme at jeg aller helst ville at de skulle la meg være i fred. Jeg hadde vondt og det var ikke noe gøy og jeg følte meg som en gammal gubbe der jeg haltet avgårde i et forsøk på å løpe. Den siste kilometeren var veldig lang og jeg er usikker på om jeg satte pris på å ikke se målstreken før det var igjen 20 meter. Nå var jeg ikke istand til å legge inn noen sluttspurt uansett, men på vei opp mot skolen skulle jeg gjerne vist nøyaktig hvor langt jeg måtte løpe før jeg var ferdig.
Jeg stoppet klokka mi på 3t08m og var strålende fornøyd med å ha løpt mye raskere enn jeg hadde forestilt meg at jeg skulle klare. Etter en solid påfyll av vann og Fresubin møtte jeg Ragnhild og haltet opp til bilen. Skoene lot jeg være på selv om jeg hadde andre sko liggende og vente i bilen. Jeg hadde ganske enkelt ikke lyst til å se på tåa før jeg var hjemme. Den så virkelig ikke bra ut. Brudd, brist eller bare veldig forslått er vel spørsmålet. Jeg var en tur på legevakta i går kveld for å finne ut av det, men der var det så mye kø at de anbefalte meg å komme tilbake i dag. Jeg er redd for at det kan spøke for min maratondebut da det nok ikke er lurt å løpe hvis det viser seg at tåa er brukket. Med tanke på at jeg jo løp ei mil etter at jeg sparket borti den stokken så klarer jeg kanskje 4 mil med tapet tå om et par uker, men kommer nok til å følge legens råd hvis det viser seg at tåa er brukket. Det kommer flere løp og det er ingen grunn til å risikere en enda vondere tå selv om Oslo Maraton har vært målet jeg har trent mot i hele år.
Og skulle det vise seg at tåa er brukket så blir jo historien om min debut på Nordmarkstraveren bare bedre når jeg kan fortelle at jeg løp den siste mila med brukket tå. Kanskje jeg mister Oslo Maraton i år, men da får jeg ihvertfall en bra historie jeg kan fortelle.
