Trening
VUC og ecoTrail unnagjort, what next?
Nå, dagen etter ecoTrail så har jeg tenkt litt på løping.
Ole Kristian som jeg løp sammen med fortalte om en liten drøm han har om å arrangere ultra i Trollheimen. Tre turisthytter danner en trekant og det er ca 2 mil mellom hver av dem så å løpe hele trekanten blir da ca 60 km. Ruta er ikke den samme som er å se på UT.no, men det må jo nødvendigvis bli i samme området. Jeg tok en kjapp titt på bildene og fikk lyst til å dra opp dit og løpe den turen.
Jeg har tenkt på Rjukan – Kalhov – Rjukan turen jeg har pønsket på tidligere og jeg har sett litt på terminlista, men så langt ikke vurdert noe seriøst selv om Romeriksåsen på tvers frister. Nordmarkstravern i Ultrautgave frister også, men den kommer litt tett på Oslo Maraton og Trippelen så der tror jeg nok jeg må nøye meg med 30 km hvis jeg blir med.
Så topper det hele seg nå på kvelden når det kommer e-post om at påmeldingen til ecoTrail 2016 er åpnet.
45 eller 80?
Vanskelig.
ecoTrail 45km
Etter VUC50 for 3 uker siden var jeg relativt avslappet foran ecoTrail. 5km kortere løype og en betraktelig snillere høydeprofil gjorde at jeg regnet med det skulle gå relativt greit, men jeg våknet fortsatt et kl 04 og klarte ikke sove skikkelig frem til ungene våknet litt etter kl 06.
Løpetøy og sko var funnet frem på forhånd og med kone og tvillinger til å heie på meg tok vi t-banen til Holmenkollen. På Majorstua hvor vi byttet til riktig bane var det noen få løpere som også ventet, men på t-banen var det stappfullt av løpere på vei til Holmenkollen.
Jeg fikk i meg litt mer mat og drikke før start og sammen med over 300 andre la jeg ut på den 45 km lange turen tilbake til Oslo sentrum. Under 200 meter tok det før den første bakken kom og alle rundt meg begynte å gå. Av respekt for høydemetrene gikk jeg i alt av motbakker og for ikke å mørne beina for mye på den første mila så løp jeg bare rolig ned fra Tryvann til Sørkedalen.
Vi var en liten gjeng som holdt følge ganske lenge og etter 2 timer og 15 km kom den første av 80kmløperne og passerte oss i en av de lange stigningene. Ikke så lenge etter kom vi inn på det første skikkelige stipartiene og jeg fant selvfølgelig det første myrhullet og sank ned til kneet på det ene beinet. Man skal jo ha litt møkk på seg etter å løpt i skogen så det var kanskje like greit å få det unnagjort såpass tidlig.
Pakking til ecoTrail
Startnummer er hentet. Gels, sportsdrikk og bananer funnet frem. Klærne ser jeg ann litt med tanke på været, men det er meldt sol og relativt varmt så det blir nok korte tights og t-skjorte i morgen.
Vi får middagsgjester kl 19:00 i morgen så med start kl 12:00 så bur jeg helst være i mål før kl 18:00 så jeg rekker hjem og en dusj før gjestene kommer. Nå er løypa både kortere og har færre høydemeter enn VUC, men jeg tror ikke jeg kommer til å få mye hvile før middag. På den annen side så kommer det nok til å gjøre godt med pinnekjøtt og rotmos etter 45km på beina.
Det er er ikke så mye mer jeg kan gjøre før løpet annet enn å lade opp godt i kveld. Få meg en god natts søvn og spise en solid frokost.
E-post fra meg selv
Futureme.org er en webside som lar deg sende e-post til fremtiden. Med jevne mellomrom sender jeg en e-post til meg selv og som regel skriver jeg noe om hvordan det er når jeg skriver det og hvordan jeg kanskje tror ting kommer til å være når jeg får e-posten.
I går fikk jeg en e-post fra meg selv. Den ble sendt dagen etter at jeg løp Påslemaraton i fjor og selv om jeg ikke viste det når jeg sendte den, fire dager før Tallak og Ingeborg ble født.
I går løp jeg Påskemaraton 21k og så 1:45 selv om jeg ikke snek meg under denne gangen. Jeg hadde en formidabel tempoøkning siste kilometeren. Synes jeg ihvertfall selv.
Poenget mitt er at et sånt løp gir så ekstremt mye mersmak. Her følte jeg virkelig at jeg fikk betalt for vinterens trening. At selv tempoøkningene på slutten av Tirsdagstrimmene gav avkastning.
Klart jeg skal under 1:45 på 21k. Klart jeg skal under 4 på 42k.
Ikke helt klart at jeg skal løpe 50k, men ultra frister det også.
Nå tviler jeg på at det har dukket opp så veldig mange anledninger til å perse i løpet av det siste året. Vinteren og våren bør kanskje by på muligheter til å stille til start, men treningsgrunnlaget blir vel neppe bedre fremover.
Men prøv.
Løp når Ingeborg og Tallak har lagt seg. Løp dem til barnehage med vogn. Løp fra barnehage til jobb. Løp det du kan.Løp lenger og fortere.
Følelsen av å få det til er så innmari bra.
Siden den gang har jeg ikke løpt noen maraton, men jeg har løpt 21k på under 1:45 og jeg har løpt min første ultra og skal løpe en til nå til helgen.
Utrolig hvordan en e-post fra i fjor kan motivere, for jeg ble veldig motivert av å få den e-posten hvor jeg minnet meg selv på hvor deilig følelsen av et godt løp og en ny pers er.
Beltespenna
Da ligger ikke lenger beltespenna og samler støv. Lærreim ble kjøpt, sysakene funnet frem og hulltanga tatt i bruk så jeg kan flotte meg med beviset på et gjennomført ultraløp.
Litt harry, men det føles godt.
Holmenkollstafetten opp og ned
For 2 år siden løp jeg en etappe av Holmenkollstafetten og selv om jeg var i på plass ved veksling i god tid kom min mann tidligere enn forventet og jeg sto et par hundre meter ovenfor vekslingsområdet når jeg så han komme. Så jeg måtte bare legge på sprang og holdt følge med ham inn i vekslingsområdet, fikk pinnen og fortsatte de 2800 meterne ned til Frognerparken.
I år var det liten respons på spørsmål om det kom til å bli noe lage fra Chateau Neuf-gjengen, så jeg meldte meg på i klasse H1. Klassen for de som ikke har noen å løpe på lag med, men fortsatt vil være med på løpsfesten. Klassen for de som løper alle 15 etappene alene.
På den positive siden så er det ingen vekslinger å kløne det til på, men så må man løpe hele veien opp til Besserud selv. Ingen pinne, bare ei fotlenke.
Med tanke på at jeg løp 50km med oppunder 1500 høydemeter for en uke siden så var planen å ta det veldig piano. Så piano at jeg egentlig så for meg at jeg kom til å komme sist på lista over sololøperne. For det er ikke til å skyve under en stol at mange av de som sto på start sammen med meg ikke er løpere jeg finner det naturlig å sammenligne meg selv med. Årets vinner løp hele stafetten alene over 15 minutter raskere enn det laget mitt gjorde for 2 år siden. Selv endte jeg litt over 20 minutter bak tiden til laget mitt.
Vognklar sykkel
Det ser kanskje ikke så lett å se om en ikke vet hva en skal se etter, men nå har jeg en vognklar sykkel, sykkeldraget er funnet frem og i løpet av uka skal løpevogna få testet seg som sykkelvogn.
Hvor jomfruturen med vogn går vet jeg ikke enda, men det skal bli gøy og teste.
Hva nå?
Da har jeg løpt mine 50 km før jeg fylte 40 år, ecoTrail 45km står i kalenderen innen slutten av måneden, men hva skal jeg gjøre etter det?
En kjapp titt i terminlista gav ikke svaret.
En titt i et gammelt Runner’s World gav derimot inspirasjon. Runners’s World har i hvert nummer en Rave Run, det vil si et bilde av en løper et eller annet vakkert sted. Jo mer spektakulert, pittoresk og urørt natur jo bedre selv om det innimellom også er bilder fra mer siviliserte steder.
Jeg så på et bilde i Runner’s World, en over 5 km lang hevet gangvei over sumpene i Florida, og tenkte at sånt har vi ikke her. Men vi har mye annet spektakulært. For et par år siden var det et bilde med Lyngsalpene i bakgrunnen. Men det er litt langt fra Oslo. Hva med noe litt nærmere, noe stort og storslagent, noe som ikke bare er skog.
Snaufjellet selvfølgelig.
Leilighet på Rjukan som base, hva kan nås derfra?
Rjukan - Kalhovd - Rjukan.
Litt i overkant av 70 km, kan kortes ned til litt over 60 hvis man tar Krossobanen opp til Gvepseborg. Mesteparten på rundt 1100 m.o.h og ikke et tre i sikte. Sist jeg prøvde meg på den turen var det på sykkel og selv om det var godt og varmt så var ikke all snøen smeltet i begynnelsen av juni. Etter å ha båret sykkelen over tre - fire lange partier med snø i veien så bestemte vi oss for å snu og sykle tilbake til Rjukan. Men det er oppe på Hardangervidda, det er storslagent og pittoresk. Akkurat sånn som på bildene i Runner’s World.
En ultradebutants bekjennelser, del II
Oppskriften på en god løpsdag er ikke å våkne 03:00, kaste seg urolig rundt i senga i flere timer før man 05:30 gå lei og står opp.
Alt av klær og utstyr var lagt frem kvelden i forveien så det var egentlig bare å spise en solid frokost og blande sportsdrikk og slikt før jeg kjørte ned til Hvitstein stadion og min Ultradebut. Alle andre som gikk rundt der så veldig avslappet og rolige ut mens jeg følte meg som en sammenknyttet liten kule av angst og skrekk.
Med startnummer på gikk tiden fort og etter en kort brief gikk starten og nær 100 løpere satte av gårde mot skogen. Et par kilometer flat asfalt og så grus under beina og trær på alle kanter.
Feltet strakk seg litt og vi løp over Kentucky, Liglaneren, Brannåsen, forbi Orebergvannet og så opp de lange bakkene mot Hvittingen. Tempoet var helt greit og det var flott å løpe det strekket. I den lille gruppa jeg løp i var også Kristian Jahre som i hvert kryss og hvert sted det kan være problemer ropte ut advarsler og beskjeder om kursendring. Det gjorde det veldig greit å holde et jevnt tempo gjennom skogen.
View Comments