Gaute ver. 37v.0.2.

Etter at Fridtjof mer eller mindre utfordret meg til å løpe Tunnelløpet i barfotsko har jeg innsett at jeg må øke lengden på løpeturene mine så jeg er sikker på at jeg klarer 10 km. Kondisjonen er skal nok holde, 10 km er tross alt ikke en maraton, men beina skal også overleve. I helga gikk jeg litt over ei mil i dem, men å løpe 10 km på asfalt i dem har jeg ikke vært i nærheten av å gjøre enda.

I dag ble det litt over 5 km på asfalt. Gjennom Botanisk hage, 2 runder rundt Sofeinbergparken og så hjem. Tidligere har jeg holdt meg til Sofienbergparken og løpt på gresset langs fortauet, i dag ble det asfalt hele veien bortsett fra litt grus gjennom Botanisk hage. Knærne klaget ikke i det hele tatt. Ingen anntydning til ubehag der, men etter 3 km begynte jeg å kjenne det i leggene. Ikke forran i skinleggen der jeg tidligere har kjent det når jeg løper i joggesko, men bak i leggmusklene. Kanskje ikke så rart med tanke på at når jeg lander på forfoten så hjelper disse musklene til med å dempe støtet fra landingen. Jeg regner med at jeg utover dagen kommer til å bli fryktelig støl i leggen, men litt stølhet er bare et tegn på at man har trent. Så får jeg legge på litt til neste tur så jeg kommer opp på 6 km. 

Etter et par dager med hvile var det på med barfotskoene igjen og ut for å trippe lett noen kilometer. Denne gangen varmet jeg ikke opp med 4 km i vanlige joggesko, i dag var det rett i barfotskoene. GPSen ville ha det til at jeg tok en merklig rute opp til Sofienbergparken, men jeg driver ikke med Parkour, så det er nok GPSen som spiller meg et puss og legger til noen meter på turen min. 3 runder rundt i Sofienbergparken, delvis på asfalt, litt brostein, men mest av alt på gresset i kanten av fortauet. GPSen lar som sagt ikke helt til å stole på når det gjelder tilbakelagt avstand her, men ca 4 km tenker jeg det var. Med andre ord dobbelt så langt som jeg har løpt barfot tidligere og selv om jeg følte jeg kunne fortsette så valgte jeg å spare leggene mine litt og kutte turen etter de 3 rundene. Jeg skal tross alt klare å gå i morgen også og enn så lenge så blir jeg fryktelig støl i leggene av barforløping.

Det er tydelig at all gåingen i Berkeley i vinter har hatt effekt, for til tross for at jeg ikke har trent like mye i vinter som jeg gjorde sist sommer så løper jeg fortere nå enn jeg gjorde sist høst. Så jeg løper altså fortere i barfotsko nå enn jeg løp i joggesko sist høst. Fort er det fortsatt ikke, jeg bruker vel rundt 6 min på kilometeren og da svetter jeg som en gris etter et par kilometer.

Jeg burde kanskje ha tatt en runde på sykkelen, men med gårsdagens 2 kilometer i barfotsko friskt i minnet ble det en ny joggetur i morges. Samme runde som i går, samme skobytte underveis. 4 km i joggesko og 2 km i barfotsko.

I dag var porten til Botanisk hage åpnet så jeg løp gjennom den og der er det en liten nedoverbakke og allerede der, etter ca 1,5 km, kjente jeg at venstre kne ikke var særlig glad i nedoverbakker. Jeg roet tempoet og gikk ned den bakken. Etter 3 km kjente jeg at kneet begynte og si ifra at det hadde vært fint om jeg var på vei hjemover og at jeg ikke burde løpe langt. Fra det jeg gjorde av løping sist sommer vet jeg jo at terskelen for hvor langt jeg kan løpe før kneet kommer med slike meldinger øker etter som jeg blir mer vant med å løpe, men det er fortsatt ingen god følelse. Den lengste turen min i fjor var vel ca 10 km og da var det ikke snakk om noen ny løpetur på ei uke.

Etter de 4 km var det opp trappa hjemme som i går, bytte til barfotsko og ta en runde hjemmefra og rundt Sofienbergparken. På vei ned trappa igjen kjente jeg at leggene mine bar preg av gårsdagens joggetur. Så bar det opp Rathkes gate og rundt Sofienbergparken og etter 1 km kjente jeg ikke elnger noen protester fra kneet. Det er en ting og lese på nettet om barfotfrelste joggere og løpende mexicanske indianere, men det er noe helt annet og kjenne på sin egen kropp hvordan det å bytte ut joggesko med barfotsko gjør at kroppen gir helt andre signaler tilbake når man løper.