Trening
En ultradebutants bekjennelser, del I
Jeg har lekt med tanken på å løpe en ultra i et par tre år. Jeg måtte bare kjenne litt på maratonfølelsen først. Jeg vet ikke nøyaktig når jeg bestemte meg, men det var nok en gang sist sommer at ordene ”femti før førti” fant veien inn i hodet mitt første gangen. Ikke at jeg følte noen utpreget 40-årskrise når jeg rundet 39 og så meg selv i speilet, men jeg hadde åpenbart lyst til å utfordre meg selv litt mer og ta skrittet inn i de bøkene om ultraløping som sto i bokhylla.
11 januar meldte jeg meg på Vestfold Ultrachallenge. 50km i hjemlige trakter og løpet som da ville oppfylle ønsket om femti før førti, og jeg la opp en vag treningsplan for månedene frem mot ultradebuten.
Nå er det gjerne sånn at ting går ikke helt som planlagt. Siden jeg er i pappaperm så burde det jo være gode muligheter til å trene mye og det har det for så vidt vært også. Utnyttelsen av disse mulighetene derimot har ikke vært like gode som jeg håpte på når jeg i januar satt med påmeldingen.
Ungenes rutiner med tanke på søvn og mat følger klokka så når jeg er hjemme med dem må alt gjøres mellom deres måltider. Lengre økter kunne jeg alltids fått til etter at ungene var i seng og Ragnhild var kommet hjem fra jobb, men initiativet til å gå ut og løpe på mørke vinterveier etter en lang dag hjemme med aktive tvillinger var overraskende fraværende gjennom vinteren. Selv ikke når våren kom var langturinitiativet tilstede i nevneverdig grad. Jeg har fått inn noen lengre turer, men skal jeg være ærlig med meg selv så er jeg ikke imponert over treningsmengden denne vinteren og våren. Jeg har riktignok satt ny pers på halvmaraton, løpt mange turer dyttende på 40 kilo med løpevogn og er vel generelt i bedre form enn jeg har vært på samme tidspunkt på året tidligere, men jeg føler ikke at treningen min reflekterer den respekten jeg burde ha for 1500 høydemeter fordelt på 50km gjennom Holmestrand og Sandes skoger.
Alt du trenger er et par sko
Alt du trenger for å jogge er et par sko.
Hvem har ikke hørt det utsagnet.
Når jeg tok min første løpetur ordentlige løpetur i voksen alder tilbake i 2009 var alt jeg gjorde i forkant å ta turen på Löplabbet og kjøpe meg et par sko. Alt jeg trengte var et par sko. Jeg hadde jo en t-skjorte og en shorts jeg kunne ha på meg.
Så gikk det litt tid og jeg kjøpte nye sko fordi jeg foretrakk å løpe i tåsko. De gamle skoene ble parkert til tross for at de ikke hadde løpt mange hundre kilometer. Så kom en vinter og jeg fant ut at jeg måtte kle meg litt bedre og trengte noe annet enn tåsko på føttene for å holde varmen. Så alt jeg trengte var to par sko og litt løpetøy.
Og en pulsklokke.
Klart jeg måtte ha en pulsklokke.
Så begynte jeg å løpe litt mer, jeg beveget meg ut i skogen så da trengte jeg sko til det også, Tre par sko altså, tre par sko og løpetøy og pulsklokke. Løpetøy for vinter og løpetøy for sommer.
Så begynte jeg å løpe litt lenger.
Da ble det plutselig kjekt å ha med seg litt drikke på turen. En liten ryggsekk med drikkeblære hadde jeg jo allerede, men jeg trengte nok et drikkebelte også.
Nedtelling til VUC
Da er det under en uke til Ultradebuten og årets hovedmål, Vestfold Ultrachallenge. 50km hovedsaklig i skogenen mellom Holmestrand og Sande.
Et par ganger over Hvittingen så det er litt stigning involvert.
Rent distansemessig er det ikke snakk om så mye mer enn en marathon, men siden det er mye stiløping og en del høydemeter så regner jeg med at det kommer til å ta mye mer tid og for å være helt ærlig så vet jeg ikke hvor hardt dette kommer til å bli.
En uke før VUC er det klart motiverende å lese om Jeanette Vikas 100 miles i Sverige. 50km kan selvfølgelig ikke sammenlignes med 100 miles, men det er inspirerende å lese om andres ultraerfaringer. Holmestrand begynner å få et lite ultramiljø og om jeg kommer meg gjennom VUC sine 50km så tar jeg også skrittet inn i denne ekslusive verdenen av Übermench.
Jeg var nervøs før min første maraton, men selv om jeg er i mye bedre form nå så er jeg mye mer usikker på hvor hardt dette kommer til å bli. Jeg er nok ikke så bekymret for hvorvidt jeg klarer det eller ikke. Om det blir for jævlig så er det jo bare å gå resten av løpet, men det kommer til å ta lang tid og det kommer til å være vondt.
Sentrumsløpet 2015
I fjor lå startnummeret på senga hjemme mens jeg sto på nyfødtintensiven og så på Ingeborg og Tallak når startskuddet gikk på Sentrumsløpet. I år sto jeg på Karl Johan med startnummer på brystet og Ingeborg og Tallak i vogna.
Med tanke på at jeg sto en en startpulje som med forventet sluttid et par minutter over det jeg forventet å løpe på så forsøkte jeg å holde meg fremst i puljen. Når startskuddet for eliten gikk var jeg nesten helt fremst i puljen, men etter hvert som vi sneglet oss oppover Karl Johan så innså jeg at det var umulig å kjempe om plassene lengst frem i startfeltet nåe man har med en stor løpevogn.
Når pulje 8 endelig passerte startstreken var jeg langt baki feltet og måtte slåss meg fremover fra første meter. Ringeklokka jeg har på vogna var rimelig ubruklig de første hundre meterene da lyden fra høytalerene i startområdet overdøvet alt, men jeg fikk på et vis funnet noen åpninger og kom meg sakte fremover.
Rett bak slottet smalnet traseen inn litt og det ble umulig for meg og fortsette passeringene slik jeg hadde gjort opp bakken forran slottet. Heldigvis løsnet det fort opp igjen og jeg kunne fortsette med passeringene mine. Opp mot Frongerparken hadde jeg god flyt, men inn i parken ble det igjen et problem og holde farten oppe. Flere steder måtte jeg roe tempoet og vente på en åpning.
Sentrumsløpet neste
I år har jeg helt nye utfordringer under Sentrumsløpet. Greit nok at jeg skal løpe med Ingeborg og Tallak i vogn, men starttidspunktet kunne vært gunstigere. De små spiser normalt kveldsmaten sin ca kl 17 og da burde jeg være i godt driv forbi drikkestasjonen i Bygdø Alle. Det blir neppe noe lengre stopp for bleieskift, MME og babygrøt der for å si det sånn.
Når jeg meldte meg på så tenkte jeg at så lenge eg fullfører så er det greit. Etter å ha løpt en halvmaraton med de to i vogna i sub 5:30 tempo så sier det seg selv at jeg ihvertfall må under 55 min for å være fornøyd med løpet. 50 min blir nok tøft, men ny bestetid på 10km løpevogn må jeg da prøve på.
Den største utfordringen blir nok ikke selve løpet, men å tilpasse ungene til tidsskema for den dagen. Måltidene må forskyves litt for å få de til å holde ut til vi kommer oss hjem og all erfaring tilsier at jeg kommer til å betale for det dagen etter. Og hvilken dag er det på søndag, jo det er deres første bursdag.
Uansett så er startnummer hentet, mål er satt, avtaler gjort og ungene, vel, de får bare finne seg i alt det rare jeg sleper dem med på.
FFF - Femti Før Førti
Jeg har spøkt en del med 40-årskrisa i det siste. Hva ellers skulle vel få en 39 år gammel kar som meg til plutselig melde seg på ikke bare et ultraløp, men flere?
For ordens skyld, et ultraløp er et løp som er lenger enn en maraton. Alt over 42195 meter med andre ord. Vanlige distanser er 50 km, 50 miles, 100 km og 100 miles. Tidsbegrensede løp er heller ikke uvanlig, 6 timer, 12 timer eller 24 timer.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men allerede for flere år siden så appellerte det til meg å kunne løpe langt, langt og lenger enn langt. Boka Born to Run sådde kanskje kimen til drømmen om å løpe langt, men fasinasjonen med ekstreme utholdenhetsøvelser lå der fra før. Ikke at jeg så på meg selv som noen potensiell utøver av slikt, men utholdenhetsøvelser av den sorten har i mine øyne alltid vært mer imponerende enn det å løpe kort og fort, løfte tungt, hoppe høy, langt eller hva slags bragd det nå er snakk om.
Når jeg sist sommer startet på mitt førtiende leveår hadde jeg allerede løpt min første maraton gav jeg meg selv et mål, femti før førti. Altså at jeg skulle løpe et løp på 50 kilometer før jeg fyller førti. Nå er det under 3 uker til målet skal nås og jeg tar skrittet fra maratonløper til ultraløper.
Oslo Trippelen
Hva har jeg gjort?
Jo, det var en post på FB som sa at det kun var 22 plasser igjen på Oslo Trippelen så jeg tenkte at det kanskje var like greit å melde meg på nå så jeg får plas i steden for å vente til etter min første ultra for så å finne ut at det ikke er flere plasser igjen.
Så da blir det Oslo Maraton på meg i år, og halvmaraton og 10 for Grete.
Blir nok fokus på maratontrening i sommer tror jeg.
"Alle løperne starter med maratondistansen. Denne må gjennomføres innen 4 timer og 30 minutter for at de skal kunne fortsette på neste distanse som er halvmaraton. For å rekke den siste distansen “10 for Grete”, må deltakerne løpe halvmaraton under 2 timer og 10 minutter. Klarer de ikke tidsrammen er utøverne ute av Oslotrippelen. Løper de innenfor tidsrammen har utøverne tid til å hvile og få forpleining i et eget telt satt opp kun for disse deltakerne. Trippelteltet er plassert ved start-/målgang. Her vil alle løperne få fri tilgang til mat, drikke og helsepersonell gjennom hele dagen."
På nattbordet
Flest hyllemeter i huset går nok med på konas fagbøker. Billyreol på billyreol fulle med historiebøker. Mine fagbøker er forvist til et par hyller nederst i en billyreol som ellers er dominert av science fiction og fantasy, men det er vel bare naturlig med tanke på forskjellen på mengden bøker som trengs til en en master og det som trengs når man er historiker.
På nattbordet derimot har jeg flere bøker enn henne. Det er nok mest fordi jeg ikke er så flink til å rydde vekk bøker jeg har lest fra nattbordet, men det ser i hvert fall ut som om jeg leser mye mer enn henne om nattbordet er den eneste referansen man har.
Øverst i bunken nå ligger The Longest Race: A Lifelong Runner, An Iconic Ultramarathon, and the Case for Human Endurance av Ed Ayres. Det var ikke så mye igjen av boka så jeg ble ferdig med den selv om jeg var trøtt etter en natt med lite søvn og en halvmaraton med ungene. Jeg leste også deler av appendixet "notes for an aspiring ultratunner" som sikkert ikke er så dumt med tanke på min ultradebut om 3 uker.
Team Barnevogn løper 21k
I seng 01:30 og opp 06:30, ikke optimalt med søvn før Holmestrand Maraton, men billettene til Seigmenkonserten ble kjøpt før påmeldingen til Holmestrand Maraton ble åpnet. Akkurat de samme var tilfellet når jeg skulle løpe Oslo Maraton (også da halv) i 2011, men da hadde jeg ikke tvillinger på 1 år som ikke bryr seg om at pappa var oppe litt lenge kvelden før og ikke skulle jeg helt til Holmestrand heller.
Kl. 08 var unger og løpevogn pakket i bilen og et par-tre timer senere var pitstopp med bleieskift og mating unnagjort og løpevogn montert, unger forsvarlig plassert i vogna og vi fant veien til startområdet.
Det virket som om vi bommet litt på barnevognklassen for vi var de eneste med vogn på start. Visstnok skal det ha dukket opp litt flere vogner til 5 kilometeren senere på dage, men disse så jeg ikke noe til.
Da vogna er ganske stor, den skal tross alt ha plass til tvillinger, fant jeg meg plass bakerst i startfeltet og gjorde alt klart. Pulsklokka ble stilt inn med det optimistiske målet 1:55 for å holde følge med ballongen til Kristian Jahre. GoProkameraet satt på vogna og satt i gang.
Holmenkollstaffetten opp og ned
Med ny pers på halvmaraton i boka, løpsdebut med barnevogn i morra og Holmestrand erklært som Norges nye utholdenhetsmekka (i en kommentar på FB) så har jeg siklet litt på Oslo Tripplen, men venter med å melde meg på den til jeg har gjort unna ultradebuten i begynnelsen av mai.
I steden har jeg meldt meg på Holmenkollstafetten.
For et par år siden løp jeg den lengste etappen, 2700 meter, men i år tar jeg like gjerne alle etappene på egenhånd. 18770 meter og ganske mye stigning.
Gruer meg mer enn bare litt.
Optimistisk pulsklokke
Pulsklokka mi har veldig høye tanker om meg. Så høye tanker at jeg synes den er litt vel optimistisk.
I helga fant jeg ut hvordan jeg stilte inn target pace på klokka. Altså at jeg taster inn hvor langt jeg skal løpe og hvor fort jeg skal løpe slik at den konntinuerlig kan oppdatere meg på om jeg ligger forran eller bak skjema. Dette kan jeg selvfølgelig gjøre manuelt eller jeg kan be klokka sette et mål for meg basert på det klokka vet om meg.
Den vet jo selvfølgelig hvor fort jeg pleier å løpe, hvor mye jeg veier og hvor høy jeg er og hva slags puls jeg pleier å ha når jeg løper. Utifra dette og sikkert også en estimert VO2max så er pulklokka av den overbevisning at et fornuftig mål for meg er 1:31 på halvmaraton og 3:11 på maraton.
Så jeg må åpenbart ha hatt en dårlig dag når jeg løp inn til ny pers på 1:43:42 på mandag. En forbedring på over 10 min er innenfor mener pulsklokka. En maraton på 3:11, det betyr at jeg må øke tempoet fra mandagens halvmaraton betraktlig og holde det dobbelt så langt.
Jeg tror pulsklokka lever i en annen verden enn meg.
Ikke at jeg ikke har lyst til å løpe en halvmaraton ned mot halvannen time og en hel ned mot tre timer, men i motsettning til pulsklokka mi så tror jeg ikke at det er så veldig realistisk.
om å bli vogna...
Tåplig uttrykk og noe jeg ikke engang tenker på når det skjer. I og med at jeg bare er en halvtrent mosjonist så vil det i alle løp jeg deltar i være mange habile løpere som løper fortere enn meg, både menn og kvinner. Jeg er nok for gammel til å noensinne nå et nivå hvor jeg ikke blir slått av en betydlig andel av mine konkurenter uavhengig av kjønn. Strengt tatt er jeg bare klar over uttrykket fordi jeg har lest det i en bok om ultraløping og forsåvidt sett den norske varianten kjerringbank et par ganger også. Man kan jo spørre seg om de samme som synes det gjør litt vondt i stoltheten å bli passert av en “chick” synes det er like ille å bli passert av en “dude”. For min del så blir alle som passerer meg puttet inn i en og samme bås, folk som er bedre trent enn meg. Sånn sett er det jo greit å vite at noen har tatt til seg uttrykket som et hederstegn og bærer det å være en “chick” med stolthet.
Så til det å bli vogna.
Jeg kan ikke huske å ha blit passert av noen barnevogn når jeg løp min første halvmaraton, men det var sikkert en barnevogn som løp fortere enn meg. Første gangen jeg vet det skjedde var en av de første gangene jeg løp Sognsvann Rundt Medsols og om jeg så hadde forsøkt så ville jeg ikke klart å holde følge med den barnevogna.
Halv Påskemaraton
For tredje året på rad gikk turen til Drammen for en halv Påskemaraton. I år var jeg ikke påmeldt på forhånd så jeg kom litt tidlig for å få gjort unna påmeldingen i god tid, fikk et flott startnummer (111) og gikk tilbake til bilen for å legge igjen overtrekkstøy og gjøre meg klar.
Kl 10 gikk startskuddet og som vanlig når det er startnummer på brystet så er farten stor i starten. Mosjonister som meg blir dratt med i en forrykende fart og må passe seg så de ikke åpner for hardt.
Med tvillinger i hus så har årets første måneder vært preget av brudd i treningen. Ikke at jeg noen sinne har vært superstrukturert, men jeg prøver jo å få til noen lengre turer hver uke og noen kortere med høyere tempo. Det er ikke alltid så lett når det plutselig er to personer ekstra i huset å ta hensyn til når man planlegger treningen og disse finner på å dra omgangssyke og slikt inn i huset.
Den første kilometeren hadde jeg litt problemer med tightsene mine. Jeg kjøpte et par kompressjonstights for et par uker siden og hadde på ingen måte fått kontroll på hvor langt opp jeg måtte trekke beina for at den ikke skulle prøve og krype av meg. Resultatet var at jeg den første kilometeren sikkert dro opp tighstene for hver 100 meter for å unngå rørleggersprekk og det tok noen opptrekk før fikk kontroll på den. Bilnøklene i lomma og gelposene jeg hadde stappet innenfor strikken veide for mye for de stakkars tightsene og måtte over i hendene for å hindre tightsen i å skli ned. Det er mye man skal lære som løper.
6 år med trening
I Runner’s World er det en spalte som heter Newbie Chronicles. I den siste utgaven ser den tilbake på de 6 årene som er gått siden spalten begynte og den reisen Marc Parent som har skrevet den har gjort siden han begynte å skrive for Runner’s World. Nå innser han at han ikke lenger er en fersking og overlater spalten til noen andre.
For 6 år siden hadde jeg ikke begynt å løpe, jeg hadde derimot bestilt en sykkel som ble hentet uken etter påske. Jeg fulgte opp sykkelinvesteringen med sykkeltøy, diverse annet tilbehør og begynte å tråkke. Som oftest litt over en time, noen ganger mange timer. Et av tilbehørene var en pulsklokke som etter at jeg tastet inn kjønn, alder, vekt, høyde og tatt en liten hvil med pulbeltet på så konkluderte den med at jeg var i dårlig form og ville ha meg til å trene to timer i uka. Høsten samme år kjøpte jeg meg et par joggesko og året etter trakk jeg over i barfotsko og løp en halvmaraton. Treningsiveren siden den gang har variert, men jeg har løpt halvmaratoner og et par maratoner siden den gangen i tillegg til over 4000 treningskilometer til fots. Ikke noe av dette er spesielt imponerende, men med tanke på at jeg før jeg kjøpte den sykkelen hadde gått nesten 15 år uten noe kondisjonstrening så er i hvert fall jeg veldig fornøyd med at det ikke bare var et blaff. Riktignok sykler jeg ikke så mye lenger, men jeg er nå i stand til å dytte løpevogna med tvillingene i et tempo jeg ikke ville ha drømt om den høsten jeg kjøpte de skoene.
View Comments