For litt under 14 dager siden løp jeg hjem fra jobb og tok en avstikker opp til Østensjøvannet. Det ble vel ca 17km og de siste 3 var ikke så mye løping som det var å komme seg hjem. Riktignok var det etter en dag med overtid på jobben og jeg hadde ryggsekk på, men tempoet selv før det stoppet opp for meg tydet ikke på at jeg skulle klare å komme meg under 2 timer på Oslo Maratons 21k distanse denne gangen heller.
Jeg vet ikke om det var på grunn av tiden min fra 201o (2:00:05) eller fordi jeg hadde byttet ned fra 42k at jeg havnet i pulje 2, men jeg følte ikke at jeg hørte hjemme der. Jeg lurte litt på om jeg skulle skli bakover til pulje 3 og ende opp helt fremst i den, men forble i pulje 2 og startet rett ved siden av pace setteren med 1:55 på ballongen sin. Jeg tror han sa at han kom til å sikte på ca 1:52 og tenkte vel at hvis jeg ikke faller for langt bak ham på de første kilometerene så har jeg ihvertfall en grei start.
Klok av skade fra 2010 så var jeg ikke bakerst i feltet denne gangen og det ble løping ganske fort. At starten var betraktlig breiere enn den var på festningen hjalp nok det også. Den første kilometeren gikk på rett over 5 minutter og noen i nærheten av meg kommenterte at det var farlig å ha så bra en tid så tidlig. Det var nøyaktig det jeg også tenkte. Jeg som tvilte på at jeg skulle klare 2 timer løp med andre ord over halvminuttet fortere på den første kilometeren enn skjema til 2 timer.
Jeg roet tempoet litt, eller jeg trodde ihvertfall jeg roet tempoet litt, men det viste seg at de neste par kilometerene gikk litt raskere. På første veskestasjon var det en del knuffing og jeg brukte litt ekstra tid på å få meg noe drikke. Som forrige gang var det veldig mye søl på asfalten der og i mine FiveFingers betydde det klissete powerade mellom tærne. Tempoet var fortsatt rett over 5 min/km og jeg følte meg fin i beina. 2 timer virket ikke like uoppnåelig lenger.
Først når jeg hadde passert Rådhusplassen og løp opp festningen begynte tempoet og nærme seg 5:30/km. Sist jeg passerte der med startnummer på brystet var det ved 20km merket og den gangen var jeg fryktelig sliten. Det var her jeg begynte og se de jeg hadde hatt rundt meg de siste 5 kilometerene begynte og dra sakte fra meg. Men selv om jeg begynte og sakke akterut i forhold til de rundt meg så var jeg over 5 km forran skjema når vi var halveis så jeg lot meg ikke plage av det. Beina var fortsatt fine og jeg holdt fortsatt et greit tempo. Jeg tror det var min raskeste 10km noensinne.
Rampen opp på trafikkmaskina var det jeg fryktet mest etter å ha sett på kartet på forhånd. Bakken der gikk egentlig greit, men når vi kom bort på Grønland begynte jeg å kjenne at det gikk litt saktere. Etter 15 km så var det ikke så mye futt igjen i beina. På ca 17km kom et par pace settere med 1:45 og :1:55 på ryggen forbi meg i et voldsomt tempo med mange mange løpere på slep. Jeg følte meg parkert. Frem til dette punktet hadde pulsklokka mi kun vist puls og oppdatert meg på tempo for hver hele kilometer, men etter å ha blit forbiløpt av sikkert 100 stykker på bare noen hundre meter begynte jeg og sjekke totalt tid og tempo oftere.
Det var 4 km igjen og utifra tiden så skjønte jeg at 2 timeren var i boks så lenge jeg klarte og løpe hele veien inn. Så lenge jeg ikke begynte å gå så skulle det gå greit. Jeg senket skuldrene litt og viste jeg kom til å bli fornøyd. Jeg ble kanskje litt passiv, men med et par kilometer igjen så innså jeg at 1:55 var innenfor rekkevidde hvis jeg bare kjempet litt ekstra bort Karl Johan. Fort gikk det ikke, men den siste kilometeren kom jeg meg ned mot 5:30/km igjen og holdt den farten inn i mål. Skuffelsen var stor når jeg stoppet pulsklokken min og den sa 1:55:02.
Klart jeg var fornøyd med å slå tiden min fra 2010 med over 5 min, men de 2 sekundene er så irriterende. Jeg viste jo at tiden fra min pulsklokke ikke ville dukke opp på resultatlistene, men i 2010 så hadde jeg et par sekunder bedre tid på pulsklokka enn på resultatlistene så jeg så på den kampen som tapt og irriterte meg over at jeg ikke hadde tatt i litt ekstra ned fra Kontraskjæret. 3 sekunder skulle jeg vel klart å ta på de siste par hundre meterene om jeg hadde vist hvor nær jeg var.
Når jeg så ikk hentet sekken min og så at jeg var klokket inn på 1:55:00 smilte jeg litt ekstra. Klart det hadde vært digg å komme under 1:55, men jeg var da ihvertfall ikke over.
Føttene er overaskende fine etter 21km i tåsko. Jeg kommer nok til å miste lilletåneglen på begge føttene, men bortsett fra det ingen problemer. Leggene kommer nok til å være gode å støle i morgen, men det er vel bare og forvente. Når jeg kom inn på Karl Johan så så jeg Rune Meisingset på en storskjermen der han viste frem sine føtter etter å ha løpt 21km uten sko. Og det på under halvannen time. Det har åpenbart skjedd en del med barfotløping siden jeg kom hjem fra USA med et par FiveFingers våren 2010.Kudos til Rune som viser at det ikke er fottøyet det kommer ann på, men løperen. Det var vist en som løp 42km uten sko også, men han så jeg ikke noe til.
