I slutten av august i fjor kjøpte jeg meg mine første skikkelige joggesko siden jeg gikk på gym. Jeg begynte så smått og jogge litt, til min store forbauselse så likte jeg det selv om beina mine nok foretrakk å sykle fremfor å løpe. I slutten av september i fjor løp jeg 10 km og beina mine var klare i sin tale etterpå. vondt i leggen, vondt i knærne og vondt i anklene. Siden den gang har jeg byttet ut de fine skoene med et par VFF Sprint som overraskende nok er mye bedre og løpe i.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg har mye mer løpetrening i beina nå enn når jeg løp de 10 km i fjor, men jeg har merket en klar forskjell på å løpe i barfotsko og i vanlige joggesko. De første turene jeg løp med dem etter at vi kom hjem fra Berkeley startet jeg med en 4 km i vanlige sko og så en runde eller to rundt Sofienbergparken i barfotskoene. Da kjente jeg hvordan jeg begynte å merke smerte i knærne i løpet av de 4 km i joggesko for så å oppleve at knesmerten forsvant når jeg løp i barfotskoene.
185 km har jeg klokket inn i barfotskoene mine og gjennom de 185 km har jeg ikke merket det i knærne og leggene sånn som jeg gjorde i sko med demping. Når det er sagt så har jeg jo ikke løpt 21 km på asfalt i vanlige sko, så jeg vet ikke hvordan det skal føles i ettertid. Status på kroppen min nå dagen derpå er at jeg er stiv og støl, men det er vel noe man må forvente etter en 2 timers løpetur når man ikke er vant til slikt. Det prikker under føttene mine, men det gjør ikke vondt. Nå vet jeg ikke hvor lange skritt jeg tar, men jeg føler jeg har forholdsvis korte skritt, så føttene mine må ha truffet asfalten mange ganger i går.
Leggene som er det som normalt får gjennomgå når man løper i barfotsko føles ikke så mye værre enn etter 4 runder rundt Sognsvann i sommer, men det kan jo være at jeg blir fryktelig støl utover dagen og morgendagen.
Anklene er helt fine og bortsett fra stølheten i leggene er det i knærne jeg kjenner det. Knærne er ikke vonde, men de er stive. Det er samme type stivhet som jeg kjente i knærne etter at jeg sist sommer syklet fra Oslo og hjem til Holmestrand for å rekke å få sykkelen på service før sykkelverkstedet stengte. 90 km på sykkel var litt i lengste laget for meg da og jeg tror på samme måte at 21 km var litt i lengste laget i går. Alt i alt er jeg overrasket over hvor lite kroppen min klager på at jeg løp i en halvmaraton i går. I går kveld derimot var det betraktlig mer smerte hver gang jeg reiste meg opp fra sofaen.
Utstyrsmessig så fungerte det meste bra. Borrelåsen på skoene passet perfekt til tidtakerchippen, selv om jeg hadde plassert den litt dumt og måtte stoppe opp og flytte den litt for å unngå gnaging. Skoene derimot var ikke så gunstige ved passering av drikkestasjonene. Der andre har en tykk såle og en relativt tett sko så tråkket jeg rett i alt sølet og fikk powerade mellom tærne på hver eneste drikkestasjon. Litt vått ble det, men mer irriterende var det fortsatt at det var som å løpe med klister under skoene en 50-100 meter etter hver drikkestasjon.
Startnummeret skal jeg plassere litt anderledes om jeg løper med startnummer igjen. Det var ganske irriterende og huke tommelen i startnummeret. Det største problemet er noe jeg først merket i går kveld. Mange løpe i tights, men jeg løp i en lett Adiddas shorts og den gnagde vist litt på innsiden av låret. Det har aldri vært noe problem tidligere, men nå løp jeg lenger og holdt et høyere tempo enn jeg pleier å gjøre så shortsen rakk og gjøre det litt sårt. Det var som sagt ikke noe problem mens jeg løp, men i går kveld merket jeg det hver gang jeg flyttet på beina mine. Så fortsetter jeg med løping så vurdere jeg seriøst å gå til annskaffelse av løpetights.
Men som min onkel alltid sa når jeg var liten, "No pain, no gain."
