I forbindelse med åpningen av Rørosmartnan var det en sak i Adressa om hvordan det tidligere var satt opp tog fra Trondheim til Røros. Dette toget hadde flest kvinnelige passasjerer og ble kalt likørtoget. På bussen startet festen rett etter start og på vei hjem havnet vi rett forran de som åpenbart dro festen lengst.
Med vinterånden over oss tok vi en sightseeing tur med hest og slede. Vi kom også i prat med en kar som sto og laftet ei bu og fikk med oss en liten jazzkonsert på et av Bergstadens utesteder.
Hvis vi ser bort fra bussturen som Ragnhild beskrev som å være låst inne med Grete Waitz-løpet så viste Røros seg fra godsiden. -10°C, noe som må annses for å være mildt, og ikke for mye trengsel i gatene. Selve martnan skuffet meg, det var flere boder med dårlige t-skjorter og gensere, mye ubrukelig dill og dall. Hadde jeg tenkt meg om hadde jeg vel vist at jeg kom til å støte på slikt i gatene på Røros, men jeg tenkte vel mest på røkte pølser, spekemat, lokalt håndtverk og ikke så mye på "made in china". Vår busstur var nok også ganske rolig sammenlignet med tilstandene nå som det blir helg.
Med vinterånden over oss tok vi en sightseeing tur med hest og slede. Vi kom også i prat med en kar som sto og laftet ei bu og fikk med oss en liten jazzkonsert på et av Bergstadens utesteder.Alt i alt så var det en trivelig tur, men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over manglen på kvallitetskontroll på bodene. På den annen side så var smultringene veldig gode og jeg må nok legge inn en eller to treningsøkter ekstra for å veie opp for alle jeg spiste.
