Fredag om to uker er jeg ikke lenger i pappaperm. Jeg har altså vært hjemme sammen med Ingeborg og Tallak i over et halvt år nå. Et halvt år hvor voksenkontakt har vært unntaket snarere enn reglen. Et halvt år hvor arbeidsdagen har gått ut på å sørge for at de har fått nok mat, tørre bleier og at de ikke fyker i tottene på hverandre. Noen dager har det vært lekende lett, andre dager har det vært fryktelig tungt. Ikke bare fordi de noen dager har vært veldig krevende og noen dager veldig medgjørlige, men kanskje mest fordi det å være hjemme med to babyer ikke gir samme utfordringer som det å ha en jobb å gå til. Det er på mange måter litt som å gå arbeidsledig lenge. Man har ting å gjøre, men man møter ingen.
Men nå er det snart slutt. Bare to uker til så er permisjonen over og jeg får be NAV om at de finner noen penger til meg fra en annen pott. Mens jeg var ute i permisjon så har APL lagt ned Oslokontoret, flyttet arbeidsoppgavene til Polen og jeg må finne meg noe annet å gjøre. Nå hadde jeg kun en midlertidig kontrakt i utganspunktet, så jeg var forsåvidt forberedt på at jeg måtte skaffe meg en ny jobb, men det har ikke akkurat gjort det lettere. Og jobbsøkingen min de siste par-tre månedene har ikke akkurat gitt inntrykk av at den Blå/Blå regjeringa er på rett spor når de gjør det lettere å ansette folk midlertidig. Så da blir det nok en periode på NAV frem til jeg finner meg en jobb. En kort en håper jeg.
Men unga jeg er hjemme sammen med nå er jo ikke de samme som jeg startet året sammen med. Da krabbet Tallak så vidt, nå går han. Ingeborg hadde ikke mestret krabbing enda, nå støtter hun seg til en krakk og løper rundt i stua. De er på god vei vekk fra å være baby og bli småbarn. Og de lar meg aldri få hvile. Semesterets studier bar kraftig preg av hvor lite de brød seg om mine forsøk på å studere og jeg klarte bare å hale i land et av de to fagene jeg skulle ta dette semesteret. Jobbsøkingen har også båret preg av at de ikke har latt meg få tid og det har vært noen stillinger jeg skulle søke på som brått var besatt når jeg fikk ro nok til å ta telefonen og ringe på dem.
Men det har også vært gøy. Vi har løpt over 300km sammen i løpet av vinteren og våren. De har vært til super hjelp når jeg har trent med tanke på å løpe 50km før jeg fyller 40år. Vi har lært masse om tilgjenglighet i butikker og vi rocker når vi er på helsestasjonen.
