I: Mamma er ikke her, hvordan skal dette gå?
T: Samme det vel, bare vi får mat.
I: Men pappamannen er jo alene og ligger bare på sofaen.
T: Da bråker vi bare så mye at han ikke hører hva dem sier på dumboksen.
I: Skeptisk. Han har jo bare to armer.
T: I såfall er jeg fus på bleie og mat.
I: Men jeg har bæsjet…
T: Fus sa jeg. Fus fus fus! Dobbeltfus!
Det er ihvertfall sånn jeg ser for meg at praten mellom dem kan ha gått i går kveld. Barn trenger ikke bety døden for alt sosialt liv utover trillegruppa. Som mange andre har vi også sett venner forsvinne ut av vårt sosiale liv når det har kommet barn inn i bildet. Når vi skjønte at vi også skulle få barn sa vi til oss selv at vi ikke skulle gå i den fella. Barn skulle ikke bety slutten på alt. Når vi skjønte at vi skulle få to barn holdt vi på den tanken og pratet om hvordan vi skulle få tid og mulighet til å gjøre ting utenfor hjemmet også. Ting som vi uten barn tok for gitt at vi kunne gjøre.
Klart det er nødt til å bli noen prioriteringer. Hvis vi begge skal ut samtidig så krever det barnevakt, men om bare en skal ut så går det jo helt greit for den andre å holde fortet en kveld. At Ragnhild ble sengeliggende en stund etter fødslen gjorde jo at jeg fikk prøvd meg alene med to de første dagene. På sykehuset hadde jeg riktignok veldig mange potensielle barnevakter som kunne hjelpe meg, men jeg forsøkte likvell å ta begge selv mesteparten av tiden. Jeg skulle selvfølgelig ønske Ragnhild hadde vært på beina raskere, men det gav meg en sjanse til å vise at en klarer to uten problemer. Det tar kanskje litt lengre tid, men når vi nå først har tvillinger så må de bare lære seg å vente på tur.
Så det var egentlig veldig lett å la Ragnhild dra ut en tur. Jeg viste at jeg ikke hadde noen problemer med å skifte og mate på to stykker mens hun var ute og møtte venner. Så håper jeg bare de er like enkle å ha med å gjøre når de skal ha grøt og ikke bare melk.
