Livet
Proteinshake
Når kidsa på treningssenteret prøver og bli store drikker de proteinshake. Når kidsa våre skal bli store drikker de morsmelkerstattning. Felles for de begge er at det er pulver som skal blandes ut. Kidsa mine drikker kanskje ikke like mye av gangen som de større kidsa på SATS tvers over veien, men til gjengjeld så skal jeg blande MME ganske mange ganger i løpet av en dag.
Dagens hjelpemiddel er kalkulator, vekt og en sånn proteinshake flaske som kidsa går rundt og sutter på. Jeg valgte riktignok ikke den som det står ProteinFabrikken på, men det er noe treningsentersk over den. Nestlé har vær snille nok til å skrive hvor mange gram en måleskje er og da er det jo en smal sak og regne ut hvor mange gram jeg trenger for å blande opp en dose MME.
Dr. Spocks bok om barneoppdragelse
Nå som jeg har blitt far er det viktig for meg å lese meg opp på barneoppdragelse. Jeg har i den anledningen skaffet meg det som er å regne som bibelen innen barne stell og oppdragelse og ser frem til å lese om hvordan jeg best mulige måte kan sørge for at mine barn for riktig stell og en god oppdragelse. Dr. Spock er ingen hvemsomhelst, han rodde til gull i OL i Paris i 1924 og som barnelege og spesialist på barnepsykiatri regner jeg med at han kommer med de beste rådene. Boka er tross alt den nest mest solgte i USa i det 20-århundre.
Når det gjelder det spesifike mellom far/sønn og far/datter skal jeg komme tilbake til det når jeg har leste mer i boken, men far er vel så viktig for piker som for gutter. Blandt annet må jeg huske på å fortelle henne at hun har en fin kjole eller er fin på håret. Jeg er dog litt mer skeptisk til at jeg må ta godt mot vennene hennes selv om jeg ikke synes de er gode nok for henne. Nå har jeg som sagt ikke fått lest i boken enda, men jeg håper den også tar opp eventuelle problemer som hvordan takle det når hun blir 16 år og kommer hjem med en kjæreste som åpenbart ikke er bra nok for henne.
Hjemme alene
I: Mamma er ikke her, hvordan skal dette gå?
T: Samme det vel, bare vi får mat.
I: Men pappamannen er jo alene og ligger bare på sofaen.
T: Da bråker vi bare så mye at han ikke hører hva dem sier på dumboksen.
I: Skeptisk. Han har jo bare to armer.
T: I såfall er jeg fus på bleie og mat.
I: Men jeg har bæsjet…
T: Fus sa jeg. Fus fus fus! Dobbeltfus!
Det er ihvertfall sånn jeg ser for meg at praten mellom dem kan ha gått i går kveld. Barn trenger ikke bety døden for alt sosialt liv utover trillegruppa. Som mange andre har vi også sett venner forsvinne ut av vårt sosiale liv når det har kommet barn inn i bildet. Når vi skjønte at vi også skulle få barn sa vi til oss selv at vi ikke skulle gå i den fella. Barn skulle ikke bety slutten på alt. Når vi skjønte at vi skulle få to barn holdt vi på den tanken og pratet om hvordan vi skulle få tid og mulighet til å gjøre ting utenfor hjemmet også. Ting som vi uten barn tok for gitt at vi kunne gjøre.
Klart det er nødt til å bli noen prioriteringer. Hvis vi begge skal ut samtidig så krever det barnevakt, men om bare en skal ut så går det jo helt greit for den andre å holde fortet en kveld. At Ragnhild ble sengeliggende en stund etter fødslen gjorde jo at jeg fikk prøvd meg alene med to de første dagene. På sykehuset hadde jeg riktignok veldig mange potensielle barnevakter som kunne hjelpe meg, men jeg forsøkte likvell å ta begge selv mesteparten av tiden. Jeg skulle selvfølgelig ønske Ragnhild hadde vært på beina raskere, men det gav meg en sjanse til å vise at en klarer to uten problemer. Det tar kanskje litt lengre tid, men når vi nå først har tvillinger så må de bare lære seg å vente på tur.
Ny dag, nye ting
Hjem, kjære hjem!
Etter to uker på sykehus kom vi hjem. To uker med bratt læringskurve. To uker med mange inntrykk og opplevelser.
Vi spiste biff til middag i dag.
Vår lokale Brustadbu vartet opp med biff og MME. Hva skulle nybakte foreldre gjort uten søndagsåpne butikker?
Nå hadde vi MME hjemme, og vi hadde no mat i fryseren vi kunne spist, men etter så mange måltider med sykehusmat måtte jeg bare ut og kjøpe biff. Dessuten så trenger jo Ragnhild sikkert kjøttmat nå som hun skal komme seg etter fødselen.
Utskrivningen av Ingeborg og Tallak tok lang tid. Ikke fordi det var en komplisert utskrivning, men fordi det var viktigere ting for legene å gjøre enn å ta en utskrivningssjekk av de friske ungene.
Men nå er vi hjemme.
Vi har umiddelbart fått mer energi. Vi kan riktignok ikke lene oss på sykepleierene lenger, men egen seng, kjøkken og sofa gir utrolige mengder energi. Sovende unger på soverommet vårt henger heller ikke over oss som den samme tunge byrden som unger på nyfødtintensiven på Ullevål gjør selv om noen andre har oppsyn med dem. Det er ganske enkelt mindre slitsomt å ha det hele og fulle ansvaret for dem hjemme enn det er å stresse rundt på et sykehus hvor man ikke får hvilt ordentlig. Hvor portører kommer for å trille deg med til røngten eller hvor du venter på at en lege skal komme og fortelle deg når du eller barna dine får dra hjem.
Mens vi venter på legen
Over en uke er gått. Over en uke siden fødslen og det første møtet med Ingeborg og Tallak. Over en uke med bleieskift og mating. Over en uke med sykehusmat. Over en uke uten å sove i egen seng.
Ragnhild hadde en svangeskapsforgiftning som har gjort at det har tatt henne litt lenger tid enn normalt å komme seg på beina etter fødslen så jeg har blitt dratt litt mellom kone og barn. Tvillinger tar jo ekstra tid å få skiftet på og mate når man bare er en, men nå er vi to igjen og tvillingbyrden virker ikke lenger så overveldende som vi fryktet den kom til å bli.
Så her sitter vi på rommen vårt og venter på legen som går runden sin og snakker med alle pasientene. Selv om det nå er over en uke siden fødselen så følger de fortsatt opp Ragnhild og vil sikkert ta noen blodprøver i dag også.
Ingeborg og Tallak sover mesteparten av døgnet. Og når de ikke sover så er det som regel fordi vi kommer og vekker dem for bleieskift og mat. Siden de ble født 6 uker for tidlig så selvregulerer de ikke på mat enda og får en oppmålt mengde mat hver tredje time. De begynner å få dreisen på å spise selv, men ingen av dem har enda klart et helt måltid uten å få litt på sonde. På nattestid får de ofte bare sonde med en gang hvis de ikke har gjort i bleia så den må skiftes. Fra de ble født til nå har de spist over sin egen kroppsvekt i melk. 16% av kroppsvekt får de i døgnet nå og selv om jeg ikke vil sammenligne dette med tvangsforing av gjess så er det ingen tvil om at den ekstreme mengden mat gjør at de allerede har begynt å legge på seg en del. Skjønt en del i deres tilfelle er ikke mange grammene enda.
1. Mai, bleieskiftarbeiderenes dag.
Jeg har ingen parole å gå bak under i årets 1. Mai-tog, men om det hadde vært en for bleieskiftabreiderenes rettigheter så ville jeg gått bak den. Hvis jeg ikke hadde vært på sykehuset og gjort min jobb som bleieskiftabreider da altså.
Det er nå litt over 5 døgn siden livet ble snudd på hodet og jeg har rukket å bli både gulpet og tisset på i løpet av disse 5 dagene. Jeg har ikke gjort noen forsøk på å holde tellingen på bleieskift, men jeg tror jeg i løpet av de siste 5 dagene har skiftet bleier flere ganger enn jeg tidligere har holdt en baby. Nei, jeg tror ikke, jeg vet det. Min erfaring med babyer var med andre ord forsvinnende liten før jeg sto her på lørdag og fikk min første bleieskiftinstruksjon. Den youtube videoen jeg så for noen uker siden var faktisk ganske bra, men det kan ikke sammenlignes med å få sin egen datter i hendene og bli bedt om å skifte bleie på henne.
Ingeborg kom jo først og har hatt et lite forsprang på Tallak hele veien. Hun har gjerne vært litt mer våken enn ham når vi har kommet for å ta skiftet og siden hun også ligger nærmest stelleplassen blir det ofte hun som får ny bleie først, hun som ble koppmatet først, fikk prøve pupp først og fikk flaske først.
View Comments