Livet
Bare 17 år igjen.
Da har vi vært foreldre i 1 år. Ineborg og Tallak har vært barna våre i 1 år.
1 år med tvillinger betyr rundt 4000 bleieskift, over 400 liter MME og en mikrobølgeovn som nok har gått til sammen nær 10 dager i barnas tjeneste.
Siden vi kom hjem fra sykehuset i begynnelsen av mai i fjor har det vært under 1 uke uten barn i huset og sammenlignet med livet før barn tør jeg ikke tenke på hvor mange timer med søvn som har forsvunnet på grunn av to små som ikke lar oss sove lenger enn til kl 06:00, til nød 06:30.
Det første året har hatt en ganske bratt læringskurve. Ingen bøker, ingen nettforum, ingen gode råd fra folk som har vært gjennom det samme tidligere kan forberede en på hvordan det faktisk blir. Det er mye som har vært tungt med to, men vi har også vært veldig heldige med Ingeborg og Tallak som stort sett har godtatt vårt knallharde grep på rutinene våre
Jeg er ikke i tvil om at det er rutinene som har reddet oss fra å forsvinne i evig barneskrik og bleieskift.
Nå er første året unnagjort og det ble feiret med kake og familie. Vi voksne synes kanskje dagen var slitsom, men for 1-åringene var det nok langt mer slitsomt.
En av de dagene
I dag er verden dum.
Først så fikk vi ikke sove så lenge vi ville fordi mamma skulle fly til Stavanger og hun skulle kjøres til Gardermoen.
Dette betydde sitting i bil og ikke leking i morgentimene.
Dette igjen førte til at vi måtte innføre sovenekt når det normalt skulle vært den vanlige formiddagsblunden.
Så skulle pappa på besøk på jobben så vi måtte møte fremmede folk uten å være uthvilte og opplagte. Så kunne han ikke ta bussen hjem igjen nei, han måtte løpe.
Siden han løper så sakte var det kjedelig og vi sovnet. Litt ihvertfall.
Så prøvde han og servere oss noe nytt til middag. Risotto liker vi ikke fordi det har vi ikke fått før. Ihvertfall når vi egentlig er trøtte.
Siden han er så teit så nekter vi å sove. Han skylder oss minst to timer søvn og intill vi får de timene så skal han få høre det.
Ikke bytter han bleie på oss når vi ber om det heller. Han skjønner ingenting.
Vi vil ha 18-maten vår nå, men han sier det er halvannen time til. Vi blir enige om hylende protest.
Han prøver og forhandle og sier vi kan få mat kl 17. kl 17 er ikke bra nok. Vi hyler litt mer.
hyttefeber
Hjemme….
Borte….
Noen dager er treningstøy, løpevogn og Østensjøvann eneste fornuftige løsning.
Jeg innser at jeg begynner å bli skikkelig lei av pappaperm. Etter tre måneder føles det akkurat som å gå arbeidsledig over lang tid. De tapper meg for all energi og når ungene har lagt seg på kvelden så er man så mentalt utslitt at man har mest lyst til å legge seg under dyna og putte tommelen i munnen.
Nå er Ingeborg og Tallak såvidt jeg kan forstå et par veldig snille barn. De sover gjennom natta, de spiser maten sin og selv om de er umulige til tider så har de ikke kolikk og har ikke vært mye syke. Drømmeunger kan man altså si.
Men samtidig så er det to av dem. Hvis jeg setter dem i lekegrinda blir det fort klaging og høylytte protester over den uakseptable frihetsberøvelsen. Hvis jeg glemmer å lukke en dør så krabber de sporenstraks inn døren og begynner å trekke i ledninger, tømme skap og alt annet de ikke skal gjøre på rom som ikke er barnesikret. Selv alle forhåndsregler er tatt så er det to av dem og det er aldri noe hvile å få mens de er våkne.
Bypåske
Med nærhet til marka er det mulig med lange skiturer selv om man har bypåske. Hvis det er snø da vel og merke.
Vi valgte isteden å ta på oss treningstøyet, kjøpe Kvikk-Lunsj på butikken rett rundt hjørnet og løpe opp til Østensjøvannet hvor vi hadde en kort sjokoladepause før vi løp hjem igjen. Hverken ender eller gås gjorde noe stort inntrykk på småttlingene men de voksen fikk seg en fin løpetur.
View Comments