Etter 3 måneder i ny by og utallige jobbsøknader har jeg fortsatt ikke funnet meg en jobb. Det begynner mildt sagt å bli litt frustrerende. Daglig rutine er å lese seg syk på stillingsannonser, finne noen å søke på og så håpe at denne kanskje er den som gir meg en jobb. Det trenger ikke være drømmejobben, det trenger bare være en jobb. Jeg har ikke begynt å søke på jobb i butikk enda, men jeg har søkt på jobb som truckfører på lager, men der er jeg nok litt overkvalifisert og tror jobben ender opp hos en 19 år gammel student isteden. Å ikke få jobb begynner å tære på kreftene og motivasjonen.
Akkurat nå har jeg fått noe å gjøre av Adecco, ikke drømmejobben, men det er noe å stå opp for om morgenen, og det gir ihvertfall livet litt mening. Om det er spennende? Vet ikke helt enda for jeg har ikke begynt, men jeg skal avise dieseltog på togverkstedet rett borti gata her.
På jobbsøkerfronten føles ting ihvertfall litt lysere nå etter at jeg pratet med en liten bedrift som er på jakt etter en prosjektleder. Stillingen er ikke utlyst, men de ble tipset om meg fra en av sine samarbeidspartnere hvor jeg hadde søkt på en jobb rett før jul. De er vist i prat med 4 andre og det virker som en spennende bedrift med et godt miljø. Jeg krysser fingrene for at denne gangen skal ting løsne og at det er nettopp meg de vil ha når de utvider arbeidsstaben.
Ragnhild har det sånnsett litt greiere, hun hadde jo allerede en jobb å gå til når vi flyttet hit. Hun har nå kommet godt igang, trives på kontoret sitt og trives med kollegaene sine. Jeg har ikke fått vært inne på Dragvoll og sett kontoret enda, men hun sier hun har en stygg med god sofa, utsikt til andre kontorer og en vannkoker til te. Her hjemme har jeg det selvfølgelig enda bedre med fult kjøkken, eget bad, seng om jeg skulle bli sliten av å søke jobb og om det ikke er lønnet så er jo fortsatt verdens viktigste jobb å klappe katten.
